Veiledning av studenter er blitt beskrevet som den mest private undervisningsformenved høyskoler og universiteter, men det finnes relativt liteempirisk forskning som utforsker hva som karakteriserer veiledning avstudenter pa° dette niva° et. Denne artikkelen søker a° utforske hvordanveiledere og masterstudenter erfarer og vurderer ulike veiledningsformersamt hvordan veiledningen er organisert. Studien tar utgangspunkt i ba° delæreres og studenters betraktninger i et masterstudie i sykepleie og i etmasterstudie i journalistikk. Funnene viser at veiledning forsta° s og erfarespa° ulike ma° ter av veiledere og studenter, men noen særtrekk skiller de toutdanningene fra hverandre. Veiledere og studenter ved masterstudiet ijournalistikk ser ut til a° praktisere en mer tradisjonell undervisningsmodell,der studenten innehar en passiv, mottagende rolle. Veiledere og studenterved masterstudiet i sykepleie lener seg i større grad mot en partnerskapsmodell,der ba° de studenter og lærere er opptatt av maktutjevning oglikeverdighet i dialogen. Artikkelen skisserer noen mulige forklaringer tildenne ulikheten. En forklaring kan ligge i selve organiseringen avveiledningen ved masterutdanningen i sykepleie. I tillegg til individuellveiledning, arrangeres jevnlige seminarer der lærere og studenter diskutererulike sider ved den enkelte students masteroppgave. Det arrangeres ogsa°seminarer hvor ulike sider ved veiledningspraksis diskuteres kollegaerimellom. Denne typen organisering ser ut til a° ha forankring i bevisstepedagogiske strategier, og er med pa° a° sikre transparente og refleksiveveiledningsprosesser. Studien aktualiserer spørsma° l om hvorvidt veiledningbør profesjonaliseres i større grad, og derav potensielt øke kvaliteten pa° enviktig dimensjon av arbeidet med masterstudenter.Nøkkelord:
展开▼
